Topp 10 må-se-steder i Frankrike
Populære reisemålFrankrike er anerkjent for sin betydelige kulturarv, eksepsjonelle mat og attraktive landskap, noe som gjør det til det mest besøkte landet i verden. Fra å se gamle…
Muharraq ligger på Bahrains Muharraq-øy, forbundet med en 2,5 km lang bro til hovedstaden Manama. Muharraq, en gang Bahrains hovedstad (frem til 1932), er i dag en by med smale smug og historiske distrikter med rundt 263 000 innbyggere. Bahrain internasjonale lufthavn ligger på den nordlige kysten, og øya føles både isolert og kosmopolitisk: mange innbyggere pendler til Manamas forretningsstrøk hver dag når de ferges over en smal bukt, mens Gulf Airs hovedkvarter og andre byråer holder til her. Om vinteren bærer en østlig bris med seg den salte duften av havet og røkelse fra lokale hjem, en påminnelse om at selv om Muharraq bare ligger et steinkast fra skyskraperne i Manama, har den beholdt en eldre arabisk karakter.
Arkeologiske funn tyder på at Muharraq var en del av Dilmun-sivilisasjonen i bronsealderen, en tidlig handelsstat i Gulfen. Klassiske geografer likestilte senere Bahrain med Tylos eller «Arwad», og trodde det var den mytiske vuggen til Fønikia. Etter at de akamenidiske perserne trakk seg tilbake, falt Muharraq under hellenistisk (selevkidisk) innflytelse, og en hedensk kult av okseguden Awal ble sentrert her.
Innen det 5. århundre e.Kr. hadde byen blitt et blomstrende sentrum for nestoriansk kristendom – i en slik grad at lokale stedsnavn bevarer minnet. (Landsbyen Al-Dair betyr bokstavelig talt «klosteret», og Qalali betyr «munkeklostre».) Da portugiserne erobret Bahrain i 1521 og deretter perserne i 1602, forble Muharraq øyas viktigste havn og bosetning.
I 1783 kom Muharraq endelig under Sheikh Isa bin Ali Al Khalifas styre, sammen med resten av Bahrain. Gjennom 1800-tallet tjente Muharraq som Al Khalifah-sjeikenes palassby; Sheikh Isa (regjerte 1869–1932) bygde det store gårdshuset som fortsatt bærer hans navn. Med oppdagelsen av olje på 1900-tallet vokste Manama raskt, men Muharraq mistet aldri følelsen av en bebodd tradisjonell by.
Troslagene i Muharraqs fortid er håndgripelige. Bortsett fra de nestorianske kristne fra senantikken, er Muharraqs moderne religiøse landskap overveiende islamsk. Man kan fortsatt besøke tidlige moskeer og sufi-helligdommer gjemt i smug (nabolagene kjent som Fareej). Den gamle Muharraqi-dialekten og lokale skikker gjenspeiler beduinske røtter som ble sjømenn. Landsbyer som Al-Dair (der arkeologer fant en kirke fra bysantinsk tid under den nåværende moskeen) og Qalali gjenspeiler bokstavelig talt den greske og syriske fortiden: navnene deres er rester av den kristne tiden. Etter at Al Khalifah tok makten, bosatte sunnimuslimske stammefamilier seg her (en kontrast til de sjiamuslimske nabolagene i det sentrale Manama). De store hjemmene med vindtårn til velstående familier ble ofte bygget rundt private gårdsrom og moskeer. Kort sagt bærer Muharraq sin religiøse historie stille, i landsbynavnene og arkitekturen til lokalsamfunnets moskeer, snarere enn i store monumenter.
Langs Muharraqs sjømur og i den gamle byen strekker det seg en tursti kjent som Perlestien. Denne ruten forbinder 17 restaurerte handelshus, gamle butikker og lagerbygninger som en gang tilhørte perlehandlere. I 2012 ble dette distriktet oppført av UNESCO som «Perledrift, vitnesbyrd om en øyøkonomi». Verdensarvstedet inkluderer det sørlige Bu Maher (Abu Mahir) fortet og tre østersbanker utenfor kysten. Stien (Masar al-Lulu på arabisk) strekker seg omtrent 3,5 km og leder besøkende forbi ærverdige terskler og inn i havnen. Stiens toppunkt er Bu Maher fort ved Halat Bu Maher. Dette beskjedne kystfortet ble bygget i 1840 og voktet en gang over båter som seilte ut til perlebankene; i dag rammer det inn lyden av havet ved enden av stien.
Hvis man beveger seg østover langs Perlestien, kommer man til Muharraqs mest berømte restaurerte hus. Siyadi House (Bayt Siyadi) er et av de første stoppene. Det ble bygget av Siyadi-familien – et dynasti av perlehandlere – på slutten av 1800-tallet. Komplekset inkluderer en privat moské (en av Muharraqs eldste i kontinuerlig bruk) og en majlis (mottakelseshall), alt arrangert rundt en gårdsplass. I nærheten ligger Sheikh Isa bin Ali House, det tidligere palasset til den regjerende sjeiken (bygget i 1869–70). Det enkle hvite eksteriøret skjuler en labyrint av fire gårdsplasser og rom, forbundet med smale smug. Husets mest slående trekk er de høye vindtårnene (badgirs) som en gang trakk kjølende bris ned i hallene nedenfor. Sheikh Isas hus er restaurert til sin tilstand fra 1800-tallet, og tilbyr et intimt glimt inn i kongelivet, og rekkene med spisse bueganger og gitterverk gjenspeiler typisk gulf-islamsk arkitektur.
Selv inne i disse herskapshusene føler man hvordan Muharraqs byggmestere arbeidet med lys og luft. I Sheikh Isas hus leker sollyset over den bleke gipsen og tregitteret. De tannhjullignende sjaktene til vindtårnene titter opp over de flate takene, mens skyggefulle portikoer omgir en kjølig sentral gårdsplass. Hver utskårne dør og hjørne med utkraging forteller om en tid før moderne klimaanlegg. Lenger borte vokter Arad-fortet havneinngangen. Denne kompakte festningen dateres tilbake til 1400-tallet og lå en gang på en liten øy; i dag er den fullstendig forbundet med Muharraq-øya. De kraftige murene og tårnene – eksempler på tradisjonell islamsk militærdesign – har blitt omfattende restaurert og til og med opplyst om natten for å fremheve sine krenellasjoner.
Ikke langt unna på den andre siden av vannet ligger Bu Maher-fortet (det såkalte Abu Mahir-fortet). Det har en rektangulær plan med fire sirkulære hjørnetårn, og ble bygget av Abdullah bin Ahmed Al Khalifa i 1840 som en tvillingvokter for Arad-fortet. Selv om det delvis ble ødelagt i konflikten i 1868, ble det senere gjenoppbygd og til slutt innlemmet i Pearling Trail. Bu Maher er nå en museumslignende ruin. Rett ved siden av ligger trekaiker og dhower trukket opp på kysten – en påminnelse om at disse fortene en gang preget et helt annet havlandskap med seilende perlebåter i stedet for ferger og vannscootere.
Mellom fort og moskeer huser Muharraq også museer som bevarer privat kulturarv. Bin Matar-huset var majlisen til Salman Hussein Bin Matar, en av øyas mest fremtredende perlehandlere. Huset ble bygget i 1905 av tradisjonelle materialer (palmestammer, sjøstein og gips), og var nesten tapt på grunn av ombygging. I 2009 gjenåpnet det som et perlemuseum, etter restaurering av en kulturstiftelse. Innvendig er de grovhogde bjelkene og vindtårnene intakte, og utstillinger forklarer mekanikken bak perledykking og bahrainsk tradisjon. I nærheten ligger Abdulla Al Zayed Press Heritage House som minnes et annet aspekt av lokalhistorien: det var hjemmet til mannen som grunnla Bahrains første ukeavis. Zayed-huset ble restaurert i 2003 og inneholder nå vintage trykkpresser, fotografier og aviser, som bevarer historien om Muharraqs frie presse under Al Khalifah-styret.
Et annet kulturelt sted er Rashid Al-Oraifi-museet, et lite kunstgalleri som ligger i det som en gang var Oraifi-familiens hjem. Arkitektonisk har huset moderne preg, men inni viser det malerier av Rashid Al Oraifi, en lokal kunstner som hentet inspirasjon fra arkeologi fra Dilmun-tiden og bahrainske tradisjoner. Museets luftige gårdsplass og skinnende hvite rammer gjør at det føles som et produkt av moderne Muharraq, og hedrer koblingen mellom øyas gamle fortid og dens levende kunst.
Hjertet i gamle Muharraq er souken og nabolagsbutikkene rundt. Sent på ettermiddagen våkner souk-gatene til liv med dufter av krydder, røkelse og søtsaker. Selv om den er beskjeden i størrelse, er Muharraq Souq kjent for sine halwa- eller godteributikker. Halwa her er ikke som vestlig godteri; det er en tykk, klissete pudding kokt i store kobberkjeler av spesialiserte halwachi-bakere. Rosevann, kardemomme og safrantråder røres inn i den kokende sukkerblandingen, og når den helles ut for avkjøling, er den sjenerøst overtrukket med mandler, pistasjnøtter eller valnøtter. Varm halwa smaker intenst søtt, og selgere tilbyr ofte en liten smaksprøve (kalt taʿam) på et brett til forbipasserende. Kunder står i kø for å kjøpe poser med den, og en lokal halwa-butikk – Hussein Mohamed Showaiter Sweets – er kjent for sine århundregamle oppskrifter. I tillegg til konfekt, har souken butikker med tøyvevere, kobberarbeidere og gullsmeder; men det er synet av halwa-lagingen som sitter mest igjen i minnet.
Utenfor turistkretsen lever Muharraqs identitet i de vanlige nabolagene. Byen er tradisjonelt delt inn i fareej (uttales «firjan»), kompakte distrikter ofte sentrert rundt en felles moské. Den eldste er Fareej Al Bin Ali, grunnlagt på 1600-tallet av medlemmer av den sunnimuslimske Al Bin Ali-stammen. Selv i dag forblir de fleste av Muharraqs fareej sunnimuslimske samfunn. (Dette er en bemerkelsesverdig kontrast til de sjiamuslimske soukene og smugene i Manama på den andre siden av veien.) I hver fareej kjenner familiene hverandre gjerne, og deres små moskeer og møterom fungerer fortsatt som sosiale knutepunkter. Når man vandrer i disse gatene, kan man skimte tradisjonelle bahrainske hus (lange, enetasjes hus med lave tak) som har vært i familiens eie i generasjoner. Hjørner av byen er livlige av prat: eldre som nipper til te ved moskeen, barn som sparker en ball langs en smug, butikkeiere som prater på trappene. Disse hverdagsscenene gir Muharraq en varm, levd følelse – historien her er ikke forseglet bak glass, men båret videre av folket.
Muharraqs kulturliv strekker seg inn i musikk og sport. Det produserte Bahrains mest berømte moderne musiker: Ali Bahar, en gitarist og vokalist i bandet Al Ekhwa, ble født og oppvokst i Muharraq. Bahar (med kallenavnet «Dilmuns konge») blandet tradisjonelle melodier fra Gulfen med rockerytmer, og sangene hans er fortsatt populære over hele Bahrain og Gulfen. Øya hedrer også eldre musikalske røtter: i nærheten av markedet ligger det lille Mohamed bin Fares-museet til minne om en kjent oud-spiller og komponist som spesialiserte seg på urban folkemusikk (Al-Sout). Inne finner du hans gamle plater, instrumenter og personlige minner – et vitnesbyrd om den muharraqiske stilen i bahrainsk musikk.
Innen sport er Muharraq Club en institusjon. Grunnlagt i 1928, er det Bahrains eldste og mest suksessrike fotballag. Rødkledde supportere samles ofte lørdag ettermiddager på et enkelt stadion på øya og heier på et lag oppkalt etter byen. Klubbflagg vaier på lokale hustak, og til og med noen av de smale smugene og butikkfasadene viser klubbens emblem. I Muharraq kan stoltheten over dette lokale laget konkurrere med stoltheten i ethvert historisk helligdom – for mange familier er det å se Muharraq Club spille like mye tradisjon som enhver perledykkerhistorie fra gammel tid.
Til tross for sin rike fortid er ikke Muharraq frosset fast i tiden. Gatene summer nå av scootere og rekker av parkerte biler, og de tradisjonelle husene i siv og gips står ved siden av moderne betonghus. Bahrain internasjonale lufthavn (kongerikets eneste kommersielle flyplass) ligger like nord for byen, forbi Arad Fort. Fly ankommer og avgår dag og natt, noe som gir Muharraqs skyline en og annen jetstripe som skjærer gjennom skyene. I nærheten ligger Gulf Airs hovedkvarter, som symboliserer øyas bro mellom lokalt liv og global reise.
I den ene enden av byen har Gulf Airs kontortårn utsikt over stille smug med gamle hus. I den andre enden, forbi Bu Maher Fort, fortsetter arbeidet slik det har gjort i århundrer: ved Muharraqs tradisjonelle dhow-verft bygger dyktige snekkere fortsatt seilbåter av tre for hånd. Dette er det siste aktive dhow-verftet i Bahrain, skjult bak et moderne gjerde ved fiskerhavnen. Der fremkaller den grove lukten av teak og knirkingen av ledd i en ny dhow under bygging Muharraqs sjøfartsarv. På en måte bærer båtbyggernes sanglignende rop og støttende skuldre ånden til perledykkerne fra gamle dager.
Når man vandrer i disse gatene i dag, kan besøkende føle at Muharraqs gamle og nye liv sameksisterer naturlig. Det sene ettermiddagslyset skinner gyllent over et vindtårn; i nærheten høres den uopphørlige susingen av trafikk. En forbipasserende i tradisjonell drakt kan si salaam til en ung mann med baseballcaps. Byens kjennetegn er denne milde blandingen av epoker – et øysamfunn som alltid har sett utover (mot havet og utover), men likevel nøye stelt minnenes rom. For de som stopper opp og lytter, snakker Muharraq tydelig om sin historie – i navn på gater og moskeer, i hvert salt vindkast fra Gulfen, og i den varme sødmen til en halwa-butikk på et stille hjørne. Hver murstein og bris er en side i historien, men byen føles helt levende og menneskelig, langt fra en relikvie, og ønsker den besøkende velkommen inn i sine rytmer og tradisjoner.
Frankrike er anerkjent for sin betydelige kulturarv, eksepsjonelle mat og attraktive landskap, noe som gjør det til det mest besøkte landet i verden. Fra å se gamle…
Mens mange av Europas praktfulle byer fortsatt er overskygget av sine mer kjente kolleger, er det en skattebod av fortryllede byer. Fra den kunstneriske appellen...
Oppdag de pulserende nattelivsscenene i Europas mest fascinerende byer og reis til destinasjoner du kan huske! Fra den pulserende skjønnheten i London til den spennende energien...
Fra Alexander den stores begynnelse til dens moderne form har byen vært et fyrtårn av kunnskap, variasjon og skjønnhet. Dens tidløse appell stammer fra...
I en verden full av kjente reisemål, forblir noen utrolige steder hemmelige og utilgjengelige for folk flest. For de som er eventyrlystne nok til å…
