Lisboa – Byen med gatekunst
Interessante faktaLisboa er en by på Portugals kyst som dyktig kombinerer moderne ideer med gammeldags appell. Lisboa er et verdenssenter for gatekunst, selv om…
Manama, hovedstaden i Bahrain, utfolder seg som en levende palimpsest, hvor gamle historietråder flettes sammen med moderne høyhus og en ørkens stille utholdenhet. Som Bahrains største by (som huser omtrent en femtedel av kongerikets befolkning), ligger Manama på den nordøstlige spissen av Bahrain-øya i Persiabukta. Byen ble først nedtegnet rundt 1345 e.Kr., men gikk gjennom portugisiske og persiske hender før det regjerende Al Khalifa-dynastiet etablerte kontroll i 1783. I århundrer dreide økonomien seg om perlefangst, fiske, båtbygging og handel. Oljefunnet i 1932 akselererte Manamas transformasjon til et finansielt og kommersielt knutepunkt, men mange lag av fortiden er fortsatt synlige. Fra de avslørende ruinene av Dilmun-templer og moskeer fra islamsk tid til statelige handelshus og travle souker, avslører Manamas viktigste severdigheter en by formet av maritim utveksling og kulturmøter.
Perched atop an ancient mound, Qal’at al-Bahrain (Bahrain Fort) bears a UNESCO World Heritage plaque marking it as the Ancient Harbour and Capital of Dilmun. This fort complex crowns a 4,000-year-old tell — an artificial mound built by successive settlers since about 2300 BC. Archaeologists have unearthed houses, workshops, temples and harbor facilities from the Bronze Age up through the early Islamic period. These finds attest to Bahrain’s role as the capital of Dilmun, the famed trading civilization of the Gulf (often mentioned in Sumerian legend). Although only about 25% of the site has been excavated, the recovered remains are extraordinary. A Portuguese fortress (built in 1521) caps the summit, but below its walls lie layers of stone houses, ovens and streets dating back thousands of years. The UNESCO dossier notes that Qal’at al-Bahrain’s 300×600 m site holds “the richest remains inventoried of [the Dilmun] civilization”. Its museum and reconstructed sections allow visitors to trace the city’s transformation: from a Dilmun port town, through Hellenistic and Islamic eras, to a fortified gateway under colonial powers. In essence, Bahrain Fort offers a concentrated microcosm of Manama’s millennia-long history.
Utover det store fortet bevarer Manama en rekke landemerker fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, da Bahrains perlehandel og -kjøpmenn blomstret. For eksempel er Bin Matar House i hjertet av gamlebyen et fint gårdshus bygget rundt 1905 av en ledende perlehandler. De toetasjes korallsteinsmurene og utskårne tredetaljer fremkaller tradisjonell arkitektur fra Gulfen. I sin storhetstid var det vertskap for handelsmenn fra India, Gulfen og til og med Europa, blant dem juveleren Jacques Cartier i 1911. Restaurert til nesten original stand, fungerer det i dag som et kulturarvssenter i Pearling Path UNESCO-området, der det bevarer møbler og håndverk fra perioden.
En annen storslått kjøpmannsbolig ligger like over veien på Muharraq-øya. Siyadi (Seyadi) House er et kompleks fra slutten av 1800-tallet bygget for perlemagnaten Abdullah bin Isa Siyadi. Med sin stukkaturdekorerte gårdsplass, separate majlis (gjestehall) og moské, er det et eksempel på folkelig golfdesign. Selve Siyadi-moskeen – hvis opprinnelige donasjon dateres til 1865 – er den eldste bevarte moskeen i Muharraq og betjener fortsatt troende. (I dag er Siyadi House fortsatt et privat hjem for familiens etterkommere, men moskeen og majlisen er tilgjengelige for besøkende.) Siyadi House, sammen med nærliggende perlehandelskontorer og lagerbygninger, er en del av den UNESCO-anerkjente Pearling Path, som hedrer Bahrains århundregamle perledykkertradisjon.
Manamas religiøse bygninger er også bemerkelsesverdige. Al-Fateh Grand Mosque (ferdigstilt i 1988) er den største i Bahrain, og dekker 6500 m² med en kapasitet på rundt 7000 tilbedere. Den er oppkalt etter Ahmed al-Fatih (Barmakid-offiseren som erobret Bahrain i 1345), og ble bestilt av Sheikh Isa bin Salman Al Khalifa på tampen av den moderne nasjonaliteten. Den enorme bønnesalen (omtrent på størrelse med tre tennisbaner) er dekket av en 54 tonns glassfiberkuppel – den gang verdens største i sitt slag. Interiøret er kledd i italiensk marmor og mykt fargede fliser, med en østerriksk krystalllysekrone – detaljer som gjenspeiler Bahrains blanding av globalt håndverk. (Ikke-muslimske besøkende kan besøke moskeen utenom bønnetidene, noe som gjør Al-Fateh til en mulighet til å sette pris på islamsk arkitektur på nært hold.) I nærheten ligger Bayt al-Qur'an (Koranens hus), et moderne kompleks som huser en av verdens mest verdifulle samlinger av koranske manuskripter. Eksteriøret – et blekt geometrisk design som minner om en moské fra 1100-tallet – gir plass til et museum med ti utstillingshaller og et bibliotek med glassmalerier. Her er de trykte og håndkopierte koranene et høydepunkt, men selve bygningen, som ligger ved siden av en liten moské og skole, legemliggjør Bahrains nylige innsats for å hedre religiøs vitenskap og kunst.
Manamas Bahrain nasjonalmuseum formidler også øyas kulturarv i stor skala. Museet ble åpnet i 1988 av Sheikh Isa Al Khalifa, og har en slående hvit travertinfasade og tofløyede haller som ligger på en menneskeskapt halvøy med utsikt over Muharraq. De sammenkoblede bygningene, designet av de danske arkitektene Krohn & Hartvig Rasmussen, er på til sammen omtrent 20 000 m² og huser permanente gallerier, midlertidige utstillingshaller og utdanningsfasiliteter. Innvendig forteller de kuraterte hallene om seks årtusener av Bahrains historie: fra neolittiske graver og Dilmun-artefakter fra bronsealderen til den hellenistiske Tylos-tiden og islams ankomst. Det er seksjoner om tradisjonelle yrker, dagligliv og manuskriptarv, noe som gjør museet til et arkiv for nasjonens kollektive minne. For en besøkende er det å gå gjennom disse hallene som å reise gjennom bahrainsk tid – hver utstilling understreker hvordan geografi, religion og handel formet Manamas identitet.
Selv før Manamas middelalderkrøniker minner landskapet utenfor byen om Bahrains bronsealderprakt. Barbar-templene (bare 25 km nord for Manama) består av ruiner av en rekke kalksteinstrapper og helligdommer. Siden 1954 har arkeologer avdekket minst tre tempelfaser (ca. 3000–2000 f.Kr.) bygget oppå hverandre. Disse templene, dedikert til gudinnen Inzak, har enorme kalksteinsaltere og offergraver. Selv om bare fundamenter overlever i dag, formidler størrelsen (steiner over 1 m i diameter) en følelse av rituelt drama. Som en forfatter bemerket, spenner lagene i Barbar over «en periode på rundt 600 til 800 år», noe som tyder på at det var et viktig, kontinuerlig æret kultsted i Dilmun. Beskuere kan kikke inn i en utgravd brønn av kledd blokker, hvor prester en gang kan ha samlet seg til seremonier. Landsbyen ovenfor Barbar er fortsatt stille, og stedet er fritt inngjerdet, noe som gir en fredelig kontrast til Manamas urbane travelhet.
Lenger vest ligger Al-Adhbah-tempelet (ofte kalt Ad-Diraz-tempelet). Utgravninger i 2019 avdekket dette mindre, men uvanlig utsmykkede Dilmun-tempelet, foreløpig datert til tidlig på det andre årtusen f.Kr. Port- og søylefragmentene skiller seg fra både mesopotamisk stil og Barbar-eksemplene, noe som indikerer lokal innovasjon. For eksempel fant arkeologer en særegen søylebase med tre utstikkende armer, noe som tyder på en tripod-sokkelform som ikke finnes andre steder i Gulfen. Keramikkskår og segl funnet på stedet bekrefter dens religiøse bruk. I dag er Ad-Diraz' område preget av en lav steinplattform blant daddelpalmelunder, ennå ikke visuelt dramatisk, men hinter til et bredt kultområde. Sammen med Barbar understreker disse Dilmun-templene at den flate Bahrain-sletten en gang var vertskap for levende hellige landskap – langt fra dagens trafikk.
I sen islamsk periode hadde Manamas forstadsområder et annet landemerke: al-Khamis-moskeen, en av de eldste i regionen. Ruinene av denne moskeen ligger sør i Manama (navnet «al-Khamis» betyr «torsdag», som refererer til en markedsdag) i en moderne forstad. Arkeologer har identifisert to moskefaser: en muligens bygget i 717 e.Kr. under umayyadene og en større bygget rundt 1058 e.Kr. De tidligere moskeene var enkle, men strukturen fra det 11. århundre viser intrikat utkledd stein og utskårne kufiske inskripsjoner – bevis på Qaramita-dynastiets (Qarmatian) beskyttelse. I dag ser besøkende delvis utgravde murer og to minaretbaser fra den Qarmatian-moskeen. Selv om den ikke er aktivt brukt, er denne ruinresten en håndgripelig kobling til Bahrains tidlige islamske tidsalder. Den minner oss om at Manamas utkanter allerede på 900-tallet var hjem til samfunn store nok til å bygge monumentale menighetsmoskeer.
Manamas historiske materiale finnes ikke bare i steiner, men også i håndverk som fortsatt praktiseres av øysamfunn. Sør for byen ligger landsbyen Bani Jamra, som er kjent for håndvevde tekstiler. På 1800-tallet ble Bani Jamra Bahrains sentrum for bomullsveving, og hjemmene der hadde vevstoler hvor flerfargede stoffer og broderte plagg ble laget. Velstående handelsmenn spredte stoffet over Gulfen, noe som gjorde det til en lokal tradisjon. Selv etter at oljen forandret livet, bevarte håndverkerne i Bani Jamra ferdighetene sine. I dag viser veveverksteder og Bani Jamra tekstilfabrikk frem disse teknikkene. Besøkende kan fortsatt se håndverkere veve male-stoff på tradisjonelle, oppreiste vevstoler (og noen ganger kjøpe silkesjal brodert for hånd). Nærliggende Bahrains tekstilfabrikk, bygget i et design inspirert av palmebladhus, gir plass til vevedemonstrasjoner og -kurs. Denne kontinuiteten i håndverket understreker hvordan Bahrains landsbyer bidrar til Manamas kultur: byutsalgssteder fører ofte Bani Jamra-stoff som kulturarvssuvenirer, noe som holder håndverket levende.
Like øst for Manama ligger A'ali, øyas keramikksenter. I over to årtusener (til og med under Dilmun-tiden) ble Bahrains røde leire formet til krukker, lamper og gravsteiner – en arv som ble gjenopplivet av moderne keramikkverksteder. A'alis studioer blander lokal leire og brønnvann for å støpe krukker på fotdrevne hjul, ved hjelp av eldgamle ovnsteknikker. Å se en mesterkeramiker jobbe hos A'ali er som å se fortiden bli til nåtid: han sitter på huk i en nedsenket benk, tråkker på hjulet med bar fot og former leire for hånd, før han laster beholderen inn i en vedfyrt leirovn. Hver butikk her stiller ut alle bruksformer – boller, lanterner, palmeformede mugger – som i et levende museum for håndverk. Selv om verdensmarkedene nå selger mye keramikk, er A'ali fortsatt hjertet i bahrainsk keramikk. Selv Bahrains nasjonalmuseum har bronsealderskår fra nærliggende graver, som vitner om at dette håndverket har holdt stand i tusenvis av år.
Til slutt kan ingen kulturhistorie i Manama overse Perle- og perlestien som en gang forbandt Bahrain med globale luksusmarkeder. Århundrer før oljen kom, skapte naturlige perler fra østers rundt Bahrain en lykke. Byens rikere kvartaler i Muharraq og Manama viser fortsatt frem kjøpmannsboliger og moskeer knyttet til perleindustrien. I 2012 utnevnte UNESCO Bahrains Pearling, Testimony of an Island Economy-område: det består av sytten bygninger i Muharraq, tre østersbanker utenfor kysten og Qal'at Bu Mahir-fortet på Muharraqs sørspiss. Sammen representerer de det siste intakte kulturlandskapet til det en gang dominerende perlefisket. Som UNESCO bemerker, formet Bahrains perletidsperiode (fra rundt det 2. århundre e.Kr. til tidlig på 1900-tallet) øyas «økonomi og kulturelle identitet». Moderne Manama hedrer denne arven gjennom museer (i Bahrain nasjonalmuseum og Beit Al Quran) og Perlestien, hvor restaurerte steder sporer de siste dykkene, markedsbodene og tollhusene fra den tiden.
Midt i historie og håndverk er Manama fortsatt en levende by. Ingen steder legemliggjør dens sosiale essens som Bab Al Bahrain og Manama Souq. Portbuen ved Bab Al Bahrain («Porten til Bahrain») ble bygget i 1949 av den britiske rådgiveren Charles Belgrave og markerer den historiske inngangen til det gamle markedet. På torget og i smugene utenfor selger selgere fortsatt gullsmykker, krydder, tekstiler, parfymer og håndverk – en påminnelse om byens handelsrøtter. En reiseskribent beskrev souken som «en labyrint av smale smug fylt med alle slags varer», hvor legenden hevder at du kan finne «alt fra en nål til en gullbarre». Faktisk, når man svinger rundt hjørner, finner man dadler og nøtter stablet i sekker, tekstilbolter, kaffebønner i sekker og klyngede parfymer hengende under neonskilt. Moderne butikker og kafeer har sneket seg inn, men souken har beholdt en gammeldags travelhet (uten å bruke det klisjéaktige ordet) av prutende stemmer og dufter av røkelse. Arkitektonisk sett viser smugene lagene: noen arkadeformede murkiosker dateres til midten av 1900-tallet, andre er nyere.
Manamas handelsliv strekker seg også til Sanabis, den gamle forstaden like nordvest for Bab Al Bahrain. Sanabis, som en gang var en fisker- og perlelandsby for Baharna-familier, er i dag kjent for sine butikker og moskeer. Lorimers stedsnavnsregister fra 1908 rapporterte at Baharna i Sanabis drev med båtbygging og perledrift, men nå har byen kjøpesentre og skyskrapere langs veiene. Sanabis er unikt nok og huser et hinduistisk tempel av indisk opprinnelse gjemt blant souq-gatene (bygget i 1817, dedikert til Shrinathji) – et av Golfens eldste slike helligdommer. Dette tempelet, med sine malte elefanter og utskårne søyler, vitner om Bahrains rolle som en flerkulturell havn. (I dag husker de indiske og pakistanske samfunnene som bor rundt Manama ofte Sanabis' tempel og festlige offentlige feiringer som en del av Manamas levende billedvev.)
Havnefronten er et annet urbant høydepunkt. Corniche al-Fateh, Manamas viktigste strandpromenade, strekker seg langs nordøstkysten og byr på dramatisk utsikt. Den ble anlagt fra gjenvunnet land etter oppdagelsen av olje, og er i dag anlagt med plener, daddelpalmer og fontener. På den ene siden ser man den fredelige Persiabukta; på den andre siden de glitrende tårnene i Manamas forretningsdistrikt. Folk samles om morgenen for kaffe og shisha på corniche-kafeer; senere spaserer familier, og fotografer stiller seg i kø for solnedgangsbilder av silhuetten. Corniche ble designet som et offentlig rom som kunne konkurrere med alle regionens nye havnefronter, og går faktisk forbi byens flyplass og marina. Man finner også offentlig kunst her – en berømt abstrakt skulptur av et seil og en fisk hyller Bahrains maritime arv. Selv om den er moderne, har omgivelsene blitt en del av Manamas arv av sosialt liv og er regelmessig fullpakket på nasjonale helligdager og frihelger.
Som en moderne metropol kan Manama også skryte av slående nybygg. Langs kysten og den indre bukten ligger skinnende glasstårn og øyer. De to havnetårnene i Bahrain Financial Harbour (ferdigstilt i 2007) dominerer et gjenvunnet nes like nord for Bab Al Bahrain. Hvert 53-etasjers tårn ruver 260 meter over havet, og flankerer et torg med butikker og kafeer. Ved foten ligger en marina fylt med yachter – langt fra gamle dhower. Selv om det ble bygget under en eiendomsboom, er BFH-komplekset i dag et ikon for Manamas urbane ambisjoner. Ved siden av tårnene reiser seg kjøpesenteret Harbour Gate og de høyere boligskyskraperne Harbour Heights, og danner et ultramoderne nabolag på det som en gang var byens brygge. En kort bro fører til Reef Island, en kunstig halvmåneformet øygruppe av luksusleiligheter, hoteller og butikker som åpnet på slutten av 2000-tallet. Reef Island, designet av britiske arkitekter, ligner et tropisk feriested: fritidsfasiliteter, marinaer og til og med sandstrender ble skapt av en bar lagune. Det er et symbol på Bahrains utfordring med knappe landområder – bokstavelig talt å bygge urbane øyer i Gulfen. Likevel tiltrekker Reefs villaer og kafeer seg nå lokalbefolkningen som søker avslapning ved sjøen, og utvider Manamas kystlinje sømløst ut i vannet.
Til slutt står Manama i sentrum for Bahrains sprang inn på den globale scenen gjennom motorsport. Omtrent 30 km sørvest for byen ligger Bahrain International Circuit (BIC), vertskap for den årlige Formel 1 Bahrain Grand Prix siden 2004. Den spesialbygde banen, unnfanget av kronprins Salman bin Hamad som et nasjonalt prosjekt, åpnet i tide til det første F1-løpet i Midtøsten i 2004. Banen, som strekker seg over 5,4 km med vidstrakt ørkenutsikt, trakk internasjonal oppmerksomhet (og investeringer) til Bahrain. Den er også vertskap for andre serier – dragrace, GP2/F2, regionale touringbiler og utholdenhetsløp. Det omkringliggende parkområdet og paddocken har blitt et fritidsområde i seg selv, med golfbaner og et motorsportmuseum under utvikling. For Manama symboliserer banen hvordan en hovedstad en gang definert av perler og olje nå omfavner en globalisert identitet: høyprestasjonssport som deler samme Bahrain-navn.
Tips for besøkendeManamas attraksjoner strekker seg over et stort område, så planlegg transport med taxi eller leiebil (lokale busser forbinder noen av hovedattraksjonene). Bahrain International Circuit ligger langt sørvest og er best å besøke med omvisning eller forhåndsbestilling, mens Tree of Life (i den sørlige ørkenen) ofte krever en firehjulstrekker for å komme seg. De fleste museer (Bahrain nasjonalmuseum, Beit al-Qur'an) er stengt på fredager, så sjekk åpningstider. Souken, Bab Al Bahrain og Bay Corniche er lett å gå i i sentrum av Manama. Alkohol serveres på steder med skjenkebevilling (ølhager langs Gulf Road, hoteller), men offentlig drikking er forbudt. Bahrains klima er varmt fra april til september; høsten og våren har hyggelige kvelder ved vannet.
Manama er i dag ikke et museumsstykke, men en levd by. Likevel bærer hvert av disse landemerkene – fra Bahrain Forts hauger fra det 4. årtusen til glassfasaden på Financial Harbour – en historie. Når man vandrer gjennom Manama, fornemmer man hvordan tid og handel har lagt kulturer lagvis i gatene: Dilmun-bosettere, islamske kalifer, britiske rådgivere og moderne globale finansfolk har alle satt sine spor. Resultatet er en by med kontraster og kontinuitet. På én dag kan en besøkende bevege seg fra roen i en tempelruin eller Livets tre i sanden, til de kjølige marmorhallene i den store moskeen, til de yrende gatene i en kulturarvssouq, og til slutt til en kveld med kaffe på den moderne cornichen mot et bakteppe av skyskrapere. Manama tilbyr dermed et rikt menneskelig tablå – et sted hvor fortidens hvisking blander seg med nåtidens liv og danner en hovedstad som er like reflekterende som den er fremtidsrettet.
Lisboa er en by på Portugals kyst som dyktig kombinerer moderne ideer med gammeldags appell. Lisboa er et verdenssenter for gatekunst, selv om…
Fra Rios samba-forestilling til Venezias maskerte eleganse, utforsk 10 unike festivaler som viser frem menneskelig kreativitet, kulturelt mangfold og den universelle feiringsånden. Avdekke...
Fra Alexander den stores begynnelse til dens moderne form har byen vært et fyrtårn av kunnskap, variasjon og skjønnhet. Dens tidløse appell stammer fra...
Massive steinmurer er nøyaktig bygget for å være den siste beskyttelseslinjen for historiske byer og deres folk, og er stille vaktposter fra en svunnen tid.…
Hellas er et populært reisemål for de som søker en mer avslappet strandferie, takket være overfloden av kystskatter og verdensberømte historiske steder, fascinerende…
